Min monolog om britisk politikks nye ansikt fra dagens Times at One med Andrew Neil på @TimesRadio. Mer i morgen kl. 13. Vi har sett det nye ansiktet til britisk politikk – og det er ikke et pent syn.  Labour-konferansen i 2025 er historisk i den forstand at den markerte uken da Storbritannias fremtredende politiske diskurs ble Labour versus Reform i stedet for Labour versus Toryene, som på sin konferanse neste uke vil slite med å se ut som noe mer enn et sjarmerende sideshow.  Det er imidlertid ikke noe oppløftende med den nye politikken. Labour er livredd for trusselen Reform nå utgjør, med meningsmålinger som tyder på at to tredjedeler av det parlamentariske Labour-partiet og over halvparten av det nåværende kabinettet kan bli utslettet ved neste valg.  Det er et mål på panikken i Labours rekker at de kaster all gjørme de kan lage på Reform. Keir Starmer sa til Labour-konferansen i går at Reform ville rive landet fra hverandre. Lederen Nigel Farage, en slangeoljehandler som ikke likte eller trodde på Storbritannia.  Han representerte klagepolitikken. Labour har selvfølgelig aldri hengi seg til det.  Reform betydde giftig splittelse og splittelse, selv om det er interessant å merke seg at Labour ikke er hinsides litt splittelse og splittelse selv, med klassekrigsretorikk som nå er tilbake på moten i Starmers Labour Party. Han hadde allerede erklært Reforms innvandringspolitikk rasistisk.  Nigel Farage svarte naturlig på samme måte. Han anklaget Starmer for rennesteinspolitikk, for å oppfordre til vold mot reformtilhengere og for å være uegnet til å være statsminister.  Det er ikke akkurat oppløftende. Vi snakker ikke om noe som ligner Lincoln-Douglas-debattene i forkant av den amerikanske borgerkrigen. Eller til og med Nixon-Kennedy i 1960.  Selvfølgelig har Starmer omformulert vår politiske debatt på denne måten like mye for å redde sitt eget skinn som Storbritannias. Både hans personlige og partiets meningsmålinger er dystre. Han håper å friske opp sin politiske posisjon ved å samle venstrekreftene i et samlet standpunkt mot reform.  Det er ikke uten risiko, for det utpeker klart Reform som den kommende kraften å regne med, ikke et midlertidig redskap for usammenhengende dissens, men en regjering i vente Foreløpig tjener det Starmers formål. Han forlater Liverpool i bedre form enn han ankom. Andy Burnham har vist seg å være en amatøropprører. Lederskapet hans er trygt igjen, foreløpig.  Men ikke for alltid. Hvis vi virkelig, som Starmer hevder, er i en kamp for sjelen til landet vårt, er han, en noe sjelløs teknokrat og den mest upopulære statsministeren siden platene begynte, virkelig mannen til å lede den? Mange på venstresiden frykter ikke.  Mens den svimlende fandomen til partikonferansen blekner, er Starmer på vei tilbake til den harde virkeligheten. Et stagnerende skattehevende budsjett fra Rachel Reeves neste måned som kan bli enda mer upopulært enn hennes første budsjett. Og valg i England, Skottland og Wales i mai neste år, som vil avgjøre om reform-bashing-strategien fungerer – og om Starmer overlever som statsminister.  Mange ministre og Labour-parlamentsmedlemmer har allerede bestemt seg. Da de forlot Liverpool var den dominerende stemningen, privat foreløpig, ikke om Starmer skulle gå, men når - og hvem som skulle erstatte ham.