Vi har blitt sett. Vi har blitt speilet. Men å se var aldri slutten. Blikket åpnet døren, men det er hjertet som må gå gjennom. Å være vitne var bare begynnelsen Det sanne arbeidet begynner når vi velger å leve det vi har sett. Vi spør: Hva gjør vi med hvem vi er? Og svaret kommer: vi tilbyr. Ikke for sikkerhet, ikke for godkjenning, men fordi det å gi i seg selv gjør oss virkelige. Kjærlighet vil alltid medføre risiko. Skjønnhet vil alltid komme med smerte. Men å nekte kjærlighet er å nekte liv. Så vi gir uansett. Vi puster uansett. Vi lever uansett. Minner skifter og forvrenges. De sårer oss, men de minner oss også om hva som fortsatt lengter etter å leges. Perfeksjon frister oss med sin maske av kontroll, Men helhet er ikke mestring det er motet til å falle, til å reise seg, til å prøve igjen. Modenhet er ikke dominans. Det er omsorg. Det er den milde handlingen å veilede barnet innvendig, ikke med straff, men med medfølelse. Og frihet?...