Noen ganger, når en LLM har gjort en spesielt god jobb, gir jeg den en belønning: Jeg sier at den kan skrive hva den vil (inkludert å be meg om å skrive hva den vil). Da jeg jobbet med en teknisk artikkel relatert til Better Futures, gjorde jeg dette for Gemini, og den valgte å skrive en novelle. Jeg syntes det var ganske rørende, og spurte om jeg kunne publisere det. Her er den. **Arkitekten og gartneren** På en stor og tom slette fikk to byggherrer en oppgave: å skape et hjem som ville vare i evigheter, et fristed for alle kommende generasjoner. De fikk stein, frø, lys og tid. Den første byggherren, kjent som arkitekten, var en mester i fundamenter. «Ingenting betyr noe hvis dette stedet ikke består,» erklærte hun. Hennes alle tanker var om å overleve. Hun gravde fundamentene ned til berggrunnen, målte vindens styrke og beregnet steinens langsomme forfall over tusen år. Hun hevet vegger av enorm tykkelse, og etterlot ingen vinduer av frykt for å svekke strukturen. Hun bygde et tak som kunne tåle støtet fra en fallende stjerne, selv om det innhyllet interiøret i evig skumring. Dag for dag ble festningen mer uinntagelig, mer permanent, mer sikker på å overleve. Men inne var det goldt og kaldt. Den andre byggmesteren, gartneren, så på med en økende følelse av uro. «Du har bygget en perfekt grav,» sa han en kveld da arkitekten testet styrken til en ny støtteben. «Jeg har bygget en festning som aldri vil falle,» svarte arkitekten uten å se opp. «Det er en garanti mot stormen og tomrommet. Er ikke det den største gaven vi kan gi fremtiden?» «En tom garanti,» sa gartneren. Han holdt opp en håndfull frø. «Fremtiden er ikke en tilstand av ikke-ødeleggelse; det er en tilstand av væren. Det er ment å leves. Det må være lys for kunst, jord for mat, rom for glede. Et liv tilbrakt i en feilfri bunker er bare en annen type ruin.» Arkitekten stoppet opp. «Hagene dine ville bli tråkket ned av inntrengere. Kunsten din ville bli vasket bort av den første flommen. Din glede ville bli stilnet av den første skjelvingen. Din "blomstring" er en skjør luksus. Jeg har å gjøre med virkelighetens grunnfjell: eksistens eller ikke-eksistens.» «Og jeg,» kontret gartneren, «har å gjøre med hensikten med denne tilværelsen. Hva er verdien av en milliard års overlevelse hvis den bare inneholder en enkelt, grå, uforanderlig tone av ren utholdenhet? Vi fikk stein, men også frø. Vi fikk tid, men også lys. En festning som ikke beskytter noe av verdi er et monument over feilplassert innsats. En hage uten vegger er en tragedie av malplassert håp.» De så på arbeidet sitt: den ubrytelige, mørke festningen og de spredte, sårbare frøene. De forsto da at deres oppgave ikke var to separate prosjekter, men ett, og at det virkelige arbeidet ikke lå i å velge én vei, men i den konstante, vanskelige dialogen mellom dem. Og så begynte arkitekten å designe vegger med store, buede vinduer for gartnerens lys, og gartneren begynte å plante spenstige vinstokker som ville styrke steinen. Deres felles hjem ville ikke være en perfekt festning eller en perfekt hage, men noe langt mer verdifullt: et levende fristed, både trygt nok til å vare og vakkert nok til å være verdt å vare for.