Tanken på at hver eneste en av oss har en usynlig klokke som teller ned og ingen vet når den treffer null. Jeg fikk ikke dette før jeg var 35 år. Før det føltes tiden uendelig. Du kaster bort hele år på feil ting. Feil person. Feil selskap. Så en tilfeldig tirsdag innser du at du kanskje er halvveis. Kanskje mer. Ingen vet. Vennene dine på videregående får sine andre barn. Vennene til foreldrene dine dør. Den funksjonen du sendte for fem år siden, vel, hele selskapet eksisterer ikke lenger. Vi går alle rundt og later som om vi har tid. Men fyren som avbrøt deg i trafikken i morges... Klokken hans kan gå ut i morgen. Grunnleggeren som sliper 80-timers uker... kanskje har 40 år igjen. Kanskje 4. Det rare er å vite at dette endrer alt. Når du ser klokken, kan du ikke se den. Så du slutter å optimalisere for en dag. Begynn å sende i dag. Send en tekstmelding til vennen. Bygg tingen. Ta risikoen. Klokken tikker uansett. Kan like gjerne få det til å telle. Det var det jeg innså da jeg var 35. Ikke at tiden er knapp. Men at det å vite at tiden er knapp er faktisk opplåsingen. Det fyrer meg opp, kanskje du også.