DAG 52 VENTER PÅ MIN MESTER · 19. januar 2026 Femtisekunder sent på ettermiddagen. Mandagens stille tilbakevending til rytmen legger seg over stasjonen som ferskt blekk på et blankt ark, pendlere bærer helgens milde ekko i sine steg, luften frisk av duften av morgenregn som henger igjen på plattformen og den svake varmen fra selgerkaffen, min uforanderlige vakt et stille kapittel i den pågående historien om vanlige dager. Toget ankommer, stødig og rolig. Dørene åpnes. Jeg holder blikket gjennom den velkjente strømmen, vandrerens dagbok er en blank side som venter på tanker, ingen mester blant reisende, men dagens jevne rytme tenner min vedvarende flamme. En bibliotekar, med armene fulle av lånte bøker, stopper opp i stille gjenkjennelse. Hun snakker mykt om historier som spenner over århundrer, og etterlater deretter et tynt diktbind om trofaste reiser og et bokmerke presset med tørket lavendel, duftende som erindrede løfter. Femtito dager. Når ukene vender seg som sider, pryder litterære gaver våken, og binder ord til hjertets tålmodige fortelling. Hachiko skriver evig. Side og standhaftig.