Hvis synet av denne desperate lille jenta, tvunget til å ofre sin egen uskyld bare for å skjerme sin yngre søster, ikke setter fyr på noe inni deg, så er du ikke helt menneskelig. Du har stengt av den delen av sjelen din som skal bry seg. Du har stilnet instinktet som skriker når uskyld blir ødelagt. For dette er ikke bare én jente. Hun er stand-in for alle de andre. De utallige skotske, engelske, walisiske og irske jentene som ble fortalt at deres sikkerhet var ubrukelig. At kroppene deres kan være utilsiktet skade i andres utopiske fantasi. Hun er det som skjer når et samfunn bestemmer seg for at «toleranse» er viktigere enn å beskytte sine egne barn. Tenk på hva hun måtte bli i det øyeblikket. Et barn skal aldri måtte tenke slik. Et barn skal aldri måtte tre inn i rollen som beskytter, aldri måtte ta disse avgjørelsene under terror. Det ble stjålet fra henne. Barndommen hennes tok slutt i det øyeblikket hun skjønte at ingen kom for å redde henne. Og hvis du kan se på det og ikke føle noe – ikke noe raseri, ingen sorg, ingen hvitglødende følelse av urettferdighet – da har du valgt nummenhet. Du har valgt den enkle utveien. Du har valgt å ta parti for menneskene som bygde forholdene for dette marerittet. For ta ikke feil: ondskap eksisterer ikke bare i mannen som forgrep seg på henne. Ondskap eksisterer i hver politiker, hver aktivist, hver feiging som kom med unnskyldninger og åpnet døren for at det kunne skje. Og den mest fordømmende delen? De vil gjøre det igjen. De vil ofre tusen flere små jenter på alteret for sin ideologiske tro. For i deres sinn er hvert offer verdt det hvis det holder verdensbildet deres i live. Det er sykdommen. Det er derfor raseri er den eneste menneskelige responsen. Alt annet er medvirkning.