en gjentatt leksjon fra kunst- og teknologihistorie (og teknikk/innovasjon): de mest banebrytende kunstnerne har aldri forhandlet eller bedt om unnskyldning for metodene sine, de bruker bare teknikkene som hjelper dem best å oppnå visjonen sin (ny maling, uortodokse materialer, grønne skjermer, digital film, photoshop, CGI, og listen går en). Resten av verden (og spesielt jevnaldrende og kritikere) har en tendens til å unngå sine polariserende valg før alle feirer arbeidet som blir resultatet. Kanten blir da sentrum, resten av feltet følger deres ledelse, og så gjentar prosessen seg ...