Det er vanskelig å sette ord på – eller til og med bilder – hva jeg føler om verden akkurat nå. De fleste dager holder jeg hodet lavt og fokuserer på familien og håndverket mitt. Men jeg tror også at vi ikke kan være redde for å stille spørsmål eller stå opp for grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil at barna mine skal vokse opp med sjansen til å oppleve livet fullt ut, ikke i skyggen av en teknologisk mørk tidsalder. Overvåkning og datainnsamling gjør oss til statistikk. Antisemittismen sprer seg. Falske nyheter overvelder sannheten. Sosiale medier gir næring til splittelse. Det vi trenger mest er empati. Dette handler ikke om venstre mot høyre – det handler om galt mot høyre. Teknologi kan løfte oss opp og gi oss vinger, men i feil hender kan den like gjerne erobre oss. Jeg vil at barna mine, og barna dine, skal arve håp, ikke frykt. Klisjeer til side - jeg håper du liker sangen min. Den er bygget på samarbeid mellom AI-apper og mine egne hender. Jeg tegnet kunsten ved hjelp av tusjer og penn på papir, animerte den med telefonapper og sydde den sammen med programvare. For musikken brukte jeg AI-verktøy for å hjelpe til med skriving og sangskaping, deretter delte jeg stilkene og la til etterproduksjon på det samme systemet jeg har brukt til å lage musikk i 20+ år. Selv denne beskrivelsen du leser har biter av Ai-hjelp i seg. Som mye av arbeidet mitt, er dette min måte å dokumentere hvor vi er som samfunn – og bruke litt kunstnerisk forsterkning for å adressere det.